Tilhørighet i byen sett gjennom unge kvinners erfaringer
Dette er den første artikkelen i en serie som utforsker ulike perspektiver på tilhørighet i offentlig rom. Hos Vestre har vi sett på nært hold hvordan slike inkluderende og demokratiske møteplasser kan bidra til sterkere byer og samfunn. I denne artikkelserien undersøker vi hvilke kvaliteter som skaper gode, sosiale møteplasser og en opplevelse av tilhørighet, og hvordan dette kan gi innsikt til byplanleggere og landskapsarkitekter i arbeidet med å utvikle bedre bymiljøer. Vi begynner med unge kvinner. For mange unge kvinner og jenter, særlig de med minoritets- eller migrantbakgrunn, oppleves felles og tilgjengelige rom ofte som lite innbydende, utrygge og ikke utformet for dem. Hvordan unge kvinner beveger seg gjennom byen, sier noe grunnleggende om hvor inkluderende bymiljøene våre faktisk er.
I løpet av det siste året har et undersøkende prosjekt ledet av Alexandra Raven utforsket unge kvinners erfaringer i det offentlige rom gjennom intervjuer, workshops og feltobservasjoner i Norge, Storbritannia, Tyskland, Australia og USA. Arbeidet samlet 23 deltakere fra 11 land ved RMIT University i Melbourne. Det inkluderte også dybdesamtaler med landskapsarkitekter, arkitekter og unge kvinner som ferdes i det offentlige rom i hverdagen. Kjernen i undersøkelsen er spørsmålet: Hva får en by til å føles trygg for unge kvinner?
Deltakerne pekte blant annet på tapet av gratis og tilgjengelige «tredje steder», steder å samles og være sosiale utenfor hjem, skole eller arbeid, uten press om å bruke penger. Svarene viser at trygghet formes av opplevelse, kulturell kontekst og utforming. Våre bygde omgivelser sender samtidig subtile signaler om hvem som hører til.
Forskjellen mellom målt og opplevd trygghet
I mange av kontekstene som ble undersøkt, hadde enkelte offentlige rom lav kriminalitetsstatistikk og kunne derfor anses som objektivt trygge. Likevel avdekket intervjuene et tydelig gap mellom formelle mål på trygghet og hvordan steder faktisk oppleves.
Mange unge kvinner beskrev en konstant årvåkenhet overfor gatetrakassering. Dette spenner fra små til mer alvorlige former for vedvarende kjønns- og rasismebasert aggresjon som påvirker hvordan kvinner beveger seg gjennom byen. Sikkerhetshensyn må kontinuerlig veies og balanseres. Valg av rute, tidspunkt for å dra hjem og hvem man er sammen med, innebærer ofte løpende risikovurderinger.
Som landskapsarkitekt Romy Rawlings fra organisasjonen Make Space for Girls uttrykker det:
«Om det finnes en reell sikkerhetsrisiko eller ikke, spiller egentlig ingen rolle. De føler seg utrygge, og det er nok.»
Hvordan trygghet oppleves, er dermed like viktig som hvor trygt det faktisk er.
Et krympende landskap av tredje rom
I tillegg til trygghet snakket mange av deltagerne om et større kulturelt skifte i det offentlige liv. Uformelle møteplasser har gradvis blitt erstattet av kommersielle miljøer. Haley Justine-Grønvold Perkins vokste opp i California og minnes at kjøpesentre var uformelle møteplasser, selv om det innebar at man brukte litt penger. Det var få andre alternativer, så hun og vennene møttes der eller i bilen. I dag har hun lagt merke til at disse stedene i stor grad finnes på internett eller har blitt enda mer kommersielle.
«Verden er i ferd med å bli så funksjonell at den mister all sjel … Ikke la funksjon gå på bekostning av skjønnhet, spiritualitet, sjarme og sjel.»
Et ønske om steder, et tredje rom, som legger til rette for hvile, refleksjon og interaksjon i stedet for konsum, gikk igjen blant de som ble intervjuet og deltok på workshoper. Deltagerne beskrev ofte stedene de setter pris på, som steder som er designet på en sånn måte at folk føler seg ivaretatt.
Synlighet, kontroll og romlig komfort
De fysiske egenskapene ved et sted spiller en viktig rolle for hvordan det oppleves. Mange unge kvinner følte seg mer komfortable i områder med god oversikt og tydelige siktlinjer.
Samtidig er ikke åpenhet i seg selv nok til å skape trygghet. Full eksponering kan oppleves ubehagelig og tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. I stedet foretrekker mange omgivelser som gir delvis skjerming, steder hvor man kan være til stede i det offentlige livet, samtidig som man føler seg beskyttet.
Arkitekt og pedagog Kuljeet Sibia, grunnlegger av Diverse Dialogues, beskriver hvordan dette kommer til uttrykk i arbeidet hennes med tenåringsjenter:
«Opphøyde sitteplasser gjør at mange føler seg tryggere. Det tar lengre tid for noen å nå deg, og du får bedre oversikt over omgivelsene.»
Slike romlige nyanser viser hvordan tilsynelatende små designvalg kan påvirke opplevelsen av trygghet og trivsel.
Å designe for ulike behov
Fleksibilitet gikk igjen som et gjennomgående tema på tvers av intervjuer, observasjoner og workshops. Offentlige rom brukes sjelden av én enkelt gruppe, og unge kvinner representerer et mangfold av erfaringer og behov.
Tredje steder brukes ofte sammen med familie eller venner. Løsninger som legger til rette for flere generasjoner, varierte sittemuligheter og ulike høydenivåer, ble derfor oppfattet som mer attraktive.
I en workshop ved RMIT University i Melbourne så deltakerne for seg ideelle møteplasser som kombinerte natur, god oversikt og fleksible sosiale soner. De beskrev steder for avslapning, samvær og muligheten til å trekke seg tilbake, ikke én fast måte å bruke stedet på.
Observasjoner fra parker viste lignende mønstre. Enkelte personer søkte skygge eller opphøyde områder for privatliv, mens små grupper samlet seg i sirkulære formasjoner.
Designets kulturelle språk
Designelementer som kan virke nøytrale, bærer ofte med seg subtile kulturelle betydninger. Interiørarkitekt og møbeldesigner Maisam Mahdi reflekterte over prosjekter i Skandinavia og Midtøsten, og hvordan materialer, mønstre og romlig orientering kan påvirke hvordan folk opplever et sted.
Selv om skandinavisk minimalisme er anerkjent, påpekte hun at svært rene eller stramme uttrykk for noen kan oppleves som sterile.
Mahdi fremhevet også hvordan detaljer påvirker hverdagskomforten. Kalde materialer kan gjøre at et sted oppleves mindre innbydende, mens varmere materialer og avrundede former kan skape en mer komfortabel og inviterende atmosfære. Selv retningen på sitteplasser har betydning, i enkelte kulturer anses det som uhøflig å sitte med ryggen direkte mot noen. Kulturell forståelse og sanseopplevelse henger tett sammen med designvalg, og understreker behovet for å ivareta ulike og sammensatte behov.
Representasjon i designprosessen
Flere bidragsytere understreket hvor viktig det er å involvere målgruppen i utformingen av offentlige rom. Arkitekt og strateg for ungdomsmedvirkning Julia King påpekte at medvirkningsprosesser ofte undervurderer hvor mye tid og tillit som kreves for reell deltakelse.
«De bør inkluderes i hele prosessen, fra design til politikk.»
King fremhevet også at unge kvinner med minoritetsbakgrunn ofte blir bedt om å forestille seg selv i miljøer som historisk sett har ekskludert dem. Å bygge selvtillit og romlig kompetanse kan derfor være en viktig del av selve medvirkningsprosessen, og bidra til å skape steder hvor unge kvinner føler eierskap og trygghet.
Ifølge King krever meningsfull deltakelse både læring og avlæring, slik at unge mennesker forstår at det offentlige rom er noe de har rett til å påvirke.
Offentlig rom som et felles kulturelt prosjekt
Å designe for offentlig tilhørighet handler om å skape steder sammen med dem som bruker dem mest.
Designelementer og fysiske inngrep alene kan ikke løse dypere samfunnsproblemer som fremmedfrykt, kjønnsbasert vold eller sosial ekskludering. Likevel former omgivelsene vi lever i hvordan vi møter hverandre.
Utformingen av en park, et torg eller til og med en benk kan påvirke om et sted oppleves som innbydende eller avvisende. Felles møteplasser er aldri nøytrale. Gjennom materialer, synlighet, komfort og omsorg signaliserer de kontinuerlig hvem som hører til, og hvem som ikke gjør det. Når byer fungerer for unge kvinner, fungerer de bedre for alle.
Skrevet av: Alexandra M. L. Raven